Det var nå sommeren virkelig skulle komme, men den gang ei. Regnet så ikke ut til å ha en ende. Enten kan man lukke seg inne for å sture eller gjøre det beste ut av det været man har. Det har vi gjort.

Første virkelige oppholdskveld i juli tok vi våre tre firbeinte til Nøklevann sammen med nabo Merete, hennes to pudler og Asena sin helt, Balder. For et syn, 3 voksne og 3 mer eller mindre gale hunder. Asena som har lært seg å like svømmekunsten visste vi vill få det morsomt, særlig når Blader var med. Vi håpet jo på at vi kanskje kunne få Cora til å "hoppe" ut i vannet og ta noen svømmetak. Vi kom til folke og hundefri strand. Asena og Balder fòr ut i vannet før vi fikk sukk for oss. Men kunne vi få Cora uti? Merete, som for øvrig er hundeinstruktør, hadde samme mål for øye med sin ene puddel. Og jammen smittet ikke dette over på lille frøkna vår. For første gang fikk vi Cora til å svømme. Ikke bare en gang, men gang på gang! Hun var så stolt av seg selv at hun regelrett struttet rundt. Og nå, hver gang vi går forbi et vann bader Cora og hun er blitt utrolig flink til å svømme. Vi er skikkelig stolt av henne.

Helt siden april har vi ventet at Cora skulle få løpetid og begynte faktisk å bli litt bekymret for at det var noe galt med henne. Men da Asena nå i begynnelsen av måneden begynte sin løpetid gikk det bare få dager før Cora også var i gang. Dette er Cora sin andre løpetid etter at hun flyttet til oss og vi har opplevd disse som helt uproblematiske. Asena derimot har det ikke like greit.

Da Asena fikk sin første i januar ble vår hverdag regelrett snudd på hodet. Vi skjønte ingenting. Fra å være en engel på alle måter ble hun en skikkelig depressiv, bitchete, bøllete, destruktiv og ulydig frøken. Noe kunne selvfølgelig forklares med "trassalder", men dette var litt i overkant. Løpetiden ble i tillegg avsluttet med innbilt svangerskap. Virkelig herlig! Og nå var vi i gang igjen, dog ikke like ille men hun har vært veldig, veldig deprimert. Det har vært så ille at vi så oss nødt til å ta kontakt med veterinær. I og med at hun ikke har det bra og at det ikke er snakk om fremtidige valper har vi i samråd med veterinæren besluttet at vi semi-kastrere henne. Vi vil alle da få det mye bedre og særlig Asena jenta vår.

Vi fikk en senere start på ferien enn planlagt. Så snart vi fikk anledning til å dra tok vi turen opp til Tynset og familien Thøruds hytte. Med ankom i noen få varmegrader og skyer truende med regn tenkte jeg dette kunne bli litt av en kjørlig ferie. Men for et opphold vi fikk. Det ble aldri tropetemperaturer, men det ble bedre og bedre for hver dag. Flere turer ble det, både til Trolltjønna (?) og Stugusjøen. Jeg elsker å gå i terrenget som er i det område. Det er så fargerikt og flott. Neste gang vi kommer (i hvert fall neste sommer!) skal jeg lure med meg Mattis på fotosafari, da det er så mange fantastiske naturmotiver.

Anne Beth tok med meg og ungene ned til Stugusjøen for å prøve ørretbittet. Vi hadde ikke fiskelykken med oss. Men en avslappende tur ble det, tross regn. På vei hjem over kom vi over et felt med masse sandmorkel. Sandmorkelen er dødelig giftig uten korrekt forbehandling Gjentatte måltider med korte mellomrom frarådes selv etter slik behandling. På grunn av mulighet for at akkumulering av små, i seg selv ufarlige, doser til sist kan gi giftvirkning.

Særlig en tre dagers telttur gjorde susen for kropp og sjel. Vi la leieren til et sted som ryktes å være et flott røyevann, Fjelltjønna. Jeg gledet meg skikkelig da jeg aldri har fisket røye før. Vi tok bilene rundt slik at det ikke skulle bli så langt for de miste og meg og mitt kne. Da leieren var satt bar det ned til vannet - her skulle det fiskes! Det tok ikke lang tid før jeg dro den første i land. Noen ufrivillige primal hyl var ikke til å unngå. (Det bør nevnes at min første røye var femti ganger størrelsen enn agnet min kjære svigerinne dro i midten av juli.) Og flere ble det, til sammen dro vi inn nok fisk til å mette ni sultne munner. Vi hadde tatt med oss utrolig mye (unødvendig) mat så Per-Yngve og Mattis måtte gå en ekstra tur. De kunne da de returnerte meddele at Monsen-bilen hadde punktert. Herlig!

Neste morgen la Per-Yngve av gårde til nærmeste fjelltopp for å ringe If. Godt vi har full kasko på bilen. For utpå formiddagen kom Falck, en skikkelig blid kar, relativt raskt og plugget dekket. Og vips så var vi kjørbare igjen. Takk Falck!

Samme dag dro familien Thørud og Monsen på dagstur til Rødalshøa. På grunn av mitt vonde kne og anklene til Arog ble vi to i leieren og skulle heller ta et par småturer i nærområdet. Som oftest er Arog en meget bedagelig sedat krabat så jeg hadde sett for meg at jeg skulle sørge for nok en fiskemiddag, men så feil kunne jeg ta. Arog viste seg denne dagen å være særdeles utålmodig. Hans sterkeste ønske den dagen var helt klart å holde være sammen med den store "flokken" så jeg endte med å se meg nødt til å sette han på line. Det var han selvfølgelig ikke særlig begeistret for, så det ble til tider mye lyd i dalen vi lå. Da Asena og Cora endelig dukket frem fra fjellbjørk-holtet et stykke unna leieren ble han helt rabiat av glede. Ikke et eneste bjeff (MOT normalt), bare høye gledesgrynt. Så raskt han var fri løp han de ankomne i møte, en etter en, selv ikke Anne Beth som han likte å "skremme" med et bjeff eller fler ble møtt med annet enn en logrende hale. Flokken var igjen samlet! Og jeg kunne endelig slappe litt av.... med fiske. Mens de voksne guttene neste formiddag pakket ned leieren, gikk vi andre rundt og rundt vannet. Og jammen meg fikk vi ikke nok fisk til enda en middag.

Da vi satte nesen tilbake til hytta bestemte Mattis, Aslak og Per-Yngve å gå over fjellet tilbake til hytta sammen med Asena og Cora. Det ble en flott tur, med unntak av en pirrende halvtime. Da de kom godt over tregrensen oppdaget de at Cora var søkk vekk. Hun var som sunket i jorden, til tross for plystring og roping. Så de ventet og ventet. Da hun fortsatt ikke var kommet etter en 20 minutters tid tok Per-Yngve turen nedover fjellsiden igjen for å forøke finne henne. Ikke lenge etter at Per-Yngve var gått kom en lykkelig og fornøyd Cora løpende oppover mot Mattis og Aslak. Sannsynligvis hadde hun hengt litt etter og tatt et annet bekkefar oppover. Men flinke jenta vår fant guttene på egenhånd. Hun holdt seg dog i forholdsvis umiddelbar nærhet etter det.

Etter nok et fantastisk opphold hos familien Thørud har vi vel egentlig besluttet å gjøre dette til en tradisjon. Så neste sommer - watch out Family Thørud, here we come!

Hundene var ekstremt slitne da vi kom tilbake til Oslo. Så tur til vår egen hytte ble utsatt. Resten av ferien gikk med til diverse vedlikehold av uttørket treverk. Storinnkjøp av tjære-, dekk- og terrassebeis sysselsatte i hvert fall meg resten av ferien. ;o)

Etter et par dager hjemme merket vi at Arog haltet på en ene bakbeinet sitt. I og med at han har problemer med anklene sine fra før, ble veterinær kontaktet og time booket dagen etter. Og ja da, betennelse i begge anklene. Sannsynligvis er det forårsaket av hans kompensering av slarkete leddbånd. Lille tass. Han er nå satt på smerte og betennelsesdempende medisiner. Ser ut til at det fungerer bra. Ny oppfølging om et par uker.

Ellers er helsen til våre firbeinte upåklagelig. Sunne og friske alle sammen. Cora er nå ned i skikkelig matchvekt - 8,8 kg. Asena er "ikke mer" enn 45 kg og 68 cm høy som vi synes er akkurat passe. Arog kan nok se ut til å bli litt større enn Asena. Han er nå 37 kg og 63 cm høy. Vi er så heldige at alle våre er godt sosialt utviklet ovenfor både mennesker og andre hunder. Arog foretrekker hunder fremfor mennesker, med mindre det er den aller nærmeste familie - den særingen. :o)

Fortsatt god "sommer" alle sammen!

/Margrethe